Oksen, kua og big bang

Jeg ble sittendes og snakke med min venn Chris idag, han bor i England. Så mye løst og fast ble det jo ikke, det ble mest snakk om ham. Om depresjon, om sosial angst, og det ene og det andre. Og skremmende nok kjenner jeg meg igjen. For det er da faktisk ikke mer enn et år siden jeg slet med akkurat de samme tingene selv. Dårlig av gallestein og deprimert så og si hver dag fungerer generelt dårlig. I Chris’ tilfelle handler det mye om å ikke gi etter for den man en gang var, uansett hvor fæl den tidligere personen måtte ha vært. Ikke sitte og tenke på at ting aldri kommer til å løse seg til det bedre. Ikke tenke så mye på hva andre synes om en, men heller være seg selv fordi man selv kjenner seg bedre av å være komplett ærlig.

Jeg skal ikke påstå at jeg er en psykiater, for det er jeg ikke. Men jeg vet altfor mye om hvordan det er å ha det jævlig. Jeg gikk tross alt på Rasta skole som barn, hvor lærerene ble så lei av at jeg konstant ble mobbet at jeg til slutt fikk skylden for det. Hvor jeg ved ett punkt hadde hele klassen mot meg, til og med de “vennene” som jeg hadde vokst så tett opp sammen med som barn. Hvor jeg var to øyeblikk unna å gi opp absolutt alt, rett og slett fordi jeg ikke orket mer. Jeg var 12 år på den tiden. Det å være så deprimert at man nesten ikke klarer å stå opp om morgenen i ren frykt for resten av dagen… det er mildt sagt tungt. Og det er sånn det føles, desverre. Mobbing har en lei evne til å snu fra depresjon til desperasjon.

Hvilket bare viser poenget mitt med denne posten: traumer i barndoms- og ungdomstid ødelegger så voldsomt mye mer i voksenlivet enn man skulle tro. Det er lett for voksne og foreldre å tro at alt ordner seg senere i livet. Og selv om det kanskje ser sånn ut, så er det gjerne ikke slik i det hele tatt. På ett eller annet plan er man ødelagt. Noen voksne har i det minste mot til å gjøre noe med det, selv om det er drastisk (peker i det stille på Anita).

Uffneiblæ, leit tema. Nå hopper vi bort fra det.

Jeg skal faktisk på musikal i dag. Mamma Mia. Nevnte jeg at jeg er en stor ABBA-fan? Og om ikke lange tiden er det DANMARK~! for fulle mugger, bare pappa og jeg. Deretter fjellet litt, deretter Tyskland med Elin. Jeg og Elin pleier å dra på en tur hvor vi klarer å føkke opp ett eller annet, enten vi glemmer passene i passkontrollen, flyet lander i Hamburg istedetfor i Düsseldorf, eller jeg presterer å søle knall rød såpe utover laknene og Elin henger dem ute på verandaen så hele nabolaget kan se (mafia much? aaah ha ha ha ha). Moro blir det iallefall.

2 Responses to “Uffameg”